Det skulle egentlig være en helt vanlig samtale om universets hemmeligheter. Det populære vitenskapsprogrammet hadde invitert en anerkjent astrofysiker for å diskutere svarte hull, fjerne galakser og romfartens fremtid sammen med programlederen. Stemningen i studioet var konsentrert, og seerne hjemme fulgte spent med på hvert ord.
Reklame
Men så skjedde noe ingen hadde planlagt: gjesten begynte å nyse. Ikke én gang, ikke to ganger – men hele åtte ganger på rad.
Programlederen, Ingrid, så overrasket på ham, mens gjesten, professor Lars, fortvilet forsøkte å fortsette mellom nysene. Etter det tredje nyset kunne ikke publikum lenger holde latteren tilbake. Senest ved det åttende nyset brøt hele studioet ut i hjertelig latter – inkludert Ingrid og Lars selv.
Dialogen i studio
Ingrid (programleder): «Så, du sa nettopp at ekspansjonen av universet…»
Lars (gjest): «Ja, ekspansjonen, den henger nært sammen med den mørke energien, og… Atsjo!»
Ingrid (smiler): «Prosit!»
Lars (prøver å fortsette): «Takk. Som jeg sa, den mørke energien bestemmer… Atsjo! … hastigheten som galaksene fjerner seg fra hverandre med. Atsjo! Atsjo!»
Ingrid (ler): «Dette er jo et kosmisk nyseregnet!»
Publikum: Latter, applaus
Lars (mellom nysene): «Kanskje er dette… Atsjo! … et signal… Atsjo! … fra verdensrommet.»
Ingrid (klarer knapt å holde seg): «Da håper jeg at romvesenene sender med papirservietter!»
Publikum: rungende latter
Et øyeblikk av menneskelighet
Det som begynte som en alvorlig faglig samtale om universet, ble forvandlet til et øyeblikk av ren spontanitet. Seerne kunne merke: Her sitter det ikke bare fjerne eksperter og TV-profiler, men mennesker av kjøtt og blod. Mennesker som nyser, ler og ikke tar seg selv altfor høytidelig.
Til slutt fortsatte de to å leende snakke videre om stjerner, galakser og universets uendelige vidder. Og kanskje var det nettopp denne felles latteren som ga kvelden en spesiell tone – en liten påminnelse om at selv i møte med det uendelige står det menneskelige alltid i sentrum.
