Lars Nilsen

Oppdagelsen av eksoplaneter – planeter som kretser rundt stjerner utenfor vårt eget solsystem – har revolusjonert astronomien de siste tiårene. Før 1990-tallet hadde vi ingen direkte bevis på at planeter eksisterte rundt andre stjerner, men i dag har vi identifisert tusenvis av slike verdener. Disse oppdagelsene gir innsikt i planetdannelse, solsystemets mangfold og mulige steder for liv utenfor jorden.

Historisk bakgrunn

Den første bekreftede oppdagelsen av en eksoplanet rundt en sol-lignende stjerne ble gjort i 1995. Planeten, 51 Pegasi b, var en stor gasskjempe som kretset ekstremt nær sin stjerne. Dette funnet overrasket forskere, fordi planeten ikke passet inn i de eksisterende modellene for planetdannelse. Siden den gang har teknologien utviklet seg raskt, og vi har oppdaget tusenvis av eksoplaneter med forskjellige størrelser, baner og sammensetninger.

Metoder for oppdagelse

Astronomer bruker flere metoder for å finne planeter som er så langt borte at de ikke kan sees direkte med vanlige teleskoper. De viktigste metodene inkluderer:

1. Transittmetoden

Transittmetoden er den mest produktive teknikken i dag. Når en eksoplanet passerer foran stjernen sin, observeres en midlertidig reduksjon i stjernens lysstyrke. Dette gir informasjon om planetens størrelse, omløpstid og noen ganger atmosfære. Romteleskoper som Kepler og TESS har brukt denne metoden til å oppdage tusenvis av planeter.

2. Radialhastighetsmetoden

Planeter påvirker stjernen de kretser rundt med gravitasjonen sin, og får stjernen til å «vugge» litt. Ved å analysere stjernens spektrum for rødforskyvning og blåforskyvning kan forskere estimere planetens masse og bane. Dette var metoden som ble brukt for å oppdage den første eksoplaneten 51 Pegasi b.

3. Direkte observasjon

I enkelte tilfeller kan astronomer observere eksoplaneter direkte ved hjelp av avanserte teleskoper med blokkering av stjernelys (koronagraf). Dette gjør det mulig å studere planetens lys, farger og atmosfærisk sammensetning. Direkte observasjon er krevende, men gir uvurderlig informasjon om store gassplaneter eller unge planeter som fortsatt lyser varmt etter dannelsen.

4. Gravitational microlensing

Gravitational microlensing oppstår når lys fra en fjern stjerne bøyes av gravitasjonen fra en mellomliggende stjerne og dens planeter. Dette kan avsløre planeter som ellers ville vært usynlige, selv på store avstander. Metoden er spesielt nyttig for å finne eksoplaneter i galaksens ytre deler.

5. Astrometri

Astrometri måler stjernens små bevegelser på himmelen som følge av planetens gravitasjon. Selv om metoden er vanskelig og krever ekstrem presisjon, kan den gi informasjon om planetens masse og bane.

Hva vi lærer fra eksoplaneter

Oppdagelsen av eksoplaneter gir oss kunnskap om:

• Planetdannelse: Variasjonen i planeters størrelse, sammensetning og bane utfordrer tidligere modeller og hjelper oss å forstå hvordan solsystemer dannes.

• Habitabilitet: Planeter i den beboelige sonen, der flytende vann kan eksistere, er av spesiell interesse i søken etter liv.

• Månesystemer og atmosfærer: Studier av eksoplaneter og deres atmosfærer gir innsikt i kjemiske prosesser og klima utenfor solsystemet.

Sider: 1 2

Når vi tenker på solsystemets planeter, skiller Jupiter og Saturn seg dramatisk ut. Disse gasskjempene er ikke bare enorme i størrelse; de inneholder også unike fenomener som har fascinert astronomer i århundrer. Til tross for at de ikke har fast overflate som jorden, er de avgjørende for å forstå solsystemets dannelse, dynamikk og potensielle livsbetingelser på måner i deres bane.

Jupiter: Den gigantiske vokteren

Jupiter er den største planeten i solsystemet, med en masse som tilsvarer mer enn 300 jordkloder. Dens sterke gravitasjonsfelt har formet banen til mange mindre objekter, inkludert asteroider og kometer, og fungerer som en “vaktpost” for indre planeter:

• Atmosfære og stormer: Jupiter har et komplekst system av skyer, jetstrømmer og stormer. Den mest kjente stormen, Den store røde flekken, har vart i hundrevis av år og er større enn jordkloden.

• Magnetfelt: Jupiter har et enormt magnetfelt, ti ganger sterkere enn jordens, som skaper kraftige radiobølger og beskytter planeten mot kosmisk stråling.

• Måner: Jupiter har over 90 kjente måner, inkludert Europa, som har et underjordisk hav som kan støtte liv, og Ganymedes, den største månen i solsystemet, som har sitt eget magnetfelt.

Jupiters sammensetning av hydrogen og helium, kombinert med trykk og temperaturer som når millioner av grader i kjernen, gjør planeten til et naturlig laboratorium for å studere materiens oppførsel under ekstreme forhold.

Saturn: Ringens majestet

Saturn er kanskje mest kjent for sitt spektakulære ringsystem, som består av ispartikler, støv og små steiner. Ringsystemet er både vakkert og mystisk:

• Struktur og opprinnelse: Ringene kan være rester av en ødelagt måne eller materiale som aldri klarte å danne en større kropp. De består hovedsakelig av vannis og varierer i tykkelse fra noen få meter til kilometer.

• Atmosfære og stormer: Som Jupiter har Saturn et dynamisk system av stormer og jetstrømmer. Den berømte “sekskantede stormen” ved nordpolen er en stabil atmosfærisk struktur som har vart i flere tiår.

• Måner: Saturn har over 80 bekreftede måner, inkludert Titan, som har en tett atmosfære og innsjøer av flytende metan og etan, og Enceladus, som har geotermiske kilder og spruter vannis ut i rommet, noe som kan indikere et underjordisk hav.

Saturns lavere tetthet gjør at planeten kunne flyte i vann, hvis det fantes et hav stort nok – et fascinerende tankeeksperiment som illustrerer gasskjempenes unike fysikk.

Sammenligning og mysterier

Selv om Jupiter og Saturn deler mange egenskaper, er det viktige forskjeller:

Mysteriene inkluderer blant annet:

• Hvordan dannet ringene seg, og hvor gamle er de?

• Finnes det liv i underjordiske hav på måner som Europa og Enceladus?

• Hva er kjernefysikken i disse planetene, og hvordan påvirker den solsystemets dynamikk?

Sider: 1 2

Venus er ofte kalt Jordens tvillingplanet på grunn av sin lignende størrelse og sammensetning. Med en diameter på omtrent 12 100 kilometer er den nesten like stor som jorden, og dens masse og tetthet minner også om vår egen planet. Til tross for disse likhetene, er forholdene på Venus ekstreme og ugjestmilde. Planeten har fått kallenavnet «helvetesplaneten» på grunn av sin ekstreme varme, trykk og atmosfære.

Ekstrem temperatur og drivhuseffekt

Den mest slående forskjellen mellom Venus og jorden er temperaturen:

• Overflatetemperaturen på Venus ligger på rundt 470 °C, varm nok til å smelte bly.

• Dette skyldes en dramatisk drivhuseffekt, der en tett atmosfære av karbondioksid (over 96 %) fanger solenergi og hindrer varmen i å slippe ut.

• Selv om Venus er litt nærmere solen enn jorden, forklarer ikke avstanden alene denne ekstreme varmen – atmosfæren er nøkkelen.

Drivhuseffekten på Venus er så intens at selv nattsiden av planeten er varmere enn noen ørken på jorden.

Atmosfære og skydekke

Atmosfæren på Venus er både tykk og giftig:

• Trykket ved overflaten er omtrent 90 ganger jordens atmosfære, tilsvarende trykket 900 meter under havet på jorden.

• Skyene består av svovelsyre og andre korrosive kjemikalier, noe som gjør planetens himmel til et ugjestmildt, giftig miljø.

• Den tykke atmosfæren reflekterer også sollys, og gjør overflaten vanskelig å observere direkte fra rommet uten spesialiserte instrumenter.

Disse forholdene gjør det praktisk talt umulig for mennesker eller jordiske organismer å overleve på Venus.

Vulkanisme og geologi

Venus er geologisk aktiv:

• Overflaten er dekket av millioner av vulkaner og lavaland, noe som tyder på at planeten har kontinuerlig vulkansk aktivitet.

• Lavaen kan strømme i tusenvis av kilometer og endrer landskapet over tid.

• Vulkanisme bidrar til atmosfærens tette sammensetning av karbondioksid og svoveldioksid, som forsterker drivhuseffekten ytterligere.

Geologien på Venus viser at planeten kan ha hatt vann og mer jordlignende forhold tidligere, men en kombinasjon av vulkansk aktivitet og drivhusgasser har forvandlet den til en ugjestmild steinørken.

Vind og værfenomener

Til tross for den ekstremt varme overflaten, har Venus et dynamisk og ekstremt værsystem:

• Skyene beveger seg med vindhastigheter på opptil 360 km/t, mye raskere enn planetens rotasjon.

• Atmosfæriske bølger og turbulens skaper et konstant og aggressivt stormsystem over hele planeten.

• De kjemiske reaksjonene i skyene kan danne svovelsyre-regn, selv om regnet fordamper før det når overflaten.

Disse fenomenene gjør Venus til en konstant stormfull og kaotisk verden, der landskapet er nesten umulig å utforske direkte.

Sider: 1 2

Siden oppdagelsen av den første eksoplaneten rundt en sol-lignende stjerne i 1995, har forskere identifisert tusenvis av planeter utenfor vårt solsystem. Mange av disse eksoplanetene ligger i det som kalles den beboelige sonen – området rundt en stjerne hvor temperaturen gjør det mulig for flytende vann å eksistere på planetens overflate. Dette konseptet er sentralt i søken etter liv utenfor jorden.

Hva er den beboelige sonen?

Den beboelige sonen, ofte kalt Goldilocks-sonen, er verken for varm eller for kald. Vann kan eksistere i flytende form, en forutsetning for liv slik vi kjenner det. Størrelsen og plasseringen av denne sonen varierer avhengig av stjernens størrelse, temperatur og lysstyrke:

• Små, kjølige stjerner som røde dverger har en beboelig sone nærmere seg selv.

• Store, varme stjerner har en beboelig sone lenger ute.

• Stjerner med ustabil aktivitet kan påvirke planetenes atmosfære og muligheten for liv.

Å identifisere eksoplaneter i denne sonen er derfor avgjørende for å finne planeter som kan være potensielt beboelige.

Metoder for å oppdage eksoplaneter

Forskere bruker flere teknikker for å finne eksoplaneter:

1. Transittmetoden
   Når en planet passerer foran stjernen sin, blir lysstyrken til stjernen midlertidig redusert. Dette kan måles med sensitive teleskoper som Kepler og TESS. Transittmetoden gir informasjon om planetens størrelse, omløpstid og noen ganger atmosfære.

2. Radialhastighetsmetoden
   En planet utøver gravitasjon på stjernen sin, noe som får stjernen til å “vugge” litt. Ved å analysere stjernens spektrum kan forskere estimere planetens masse og bane.

3. Direkte observasjon
   Avanserte teleskoper med blokkering av stjernelys (koronagraf) gjør det mulig å se eksoplaneter direkte. Dette gir informasjon om planetens lys, farger og mulige atmosfærekjemikalier.

4. Gravitational microlensing
   Når lys fra en fjern stjerne bøyes av gravitasjonen til en mellomliggende stjerne og dens planeter, kan forskere oppdage planeter som ellers ville vært usynlige.

Lovende eksoplaneter i den beboelige sonen

Flere eksoplaneter har vist seg å være spesielt interessante:

• Proxima Centauri b: Ligger rundt den nærmeste stjernen til solen, Proxima Centauri, og har potensial for flytende vann.

• TRAPPIST-1-systemet: Sju jordlignende planeter, tre av dem i den beboelige sonen. Dette systemet er et av de mest lovende for søken etter liv.

• Kepler-452b: Kalt “Jordens kusine”, ligger i den beboelige sonen rundt en stjerne som ligner solen.

Disse planetene gir forskere mulighet til å studere atmosfærer, temperaturer og potensial for biologisk aktivitet.

Sider: 1 2

Europa, en av Jupiters måner, har lenge fascinert forskere og romentusiaster. Med en diameter på omtrent 3 100 kilometer er Europa litt mindre enn vår egen måne, men det som gjør den unik er dens overflate: en tykk skorpe av is som dekker et stort, flytende hav under. Dette underjordiske havet kan være en av de mest lovende stedene i solsystemet for liv utenfor jorden.

Bevis for et underjordisk hav

Observasjoner fra Galileo-romsonden, som kretset rundt Jupiter fra 1995 til 2003, har gitt sterke indikasjoner på at Europa har et globalt hav under isen:

• Overflateformasjoner: Sprekkene og linjene på Europas isoverflate antyder at isen flyter over et flytende lag.

• Magnetfeltet: Europa påvirkes av Jupiters sterke magnetfelt, og målingene antyder at et saltvannslag leder elektrisk strøm under isen.

• Geologisk aktivitet: Varmekilder fra tidevannskrefter skaper spenning i isen og kan holde havet flytende selv om overflaten er ekstremt kald, ned til –160 °C.

Disse bevisene gjør Europa til et av de mest interessante målene for å lete etter utenomjordisk liv.

Muligheten for liv

Hva kreves for at liv skal eksistere? På jorden finner vi liv i ekstreme miljøer: dypt under havet, i hydrotermiske skorsteiner, uten sollys og med høyt trykk. Europa kan ha lignende forhold:

• Vann: Et flytende hav under isen gir et medium hvor kjemiske reaksjoner kan forekomme.

• Energi: Tidevannskreftene fra Jupiter skaper varme, og hydrotermiske kilder på havbunnen kan gi energi til mikrobielt liv.

• Kjemiske byggesteiner: Salt og mineraler fra is og bergarter kan gi næring for organismer.

Mens det ikke finnes direkte bevis for liv på Europa, viser disse faktorene at betingelsene kan være gunstige for mikroskopiske organismer.

Planlagte oppdrag og utforskning

Flere fremtidige romoppdrag har som mål å undersøke Europas potensiale for liv:

• NASA Europa Clipper: Oppskyting planlagt i midten av 2020-tallet. Denne romsonden vil gå i bane rundt Europa og studere overflaten, istykkelse, havdybde og kjemiske sammensetninger. Instrumentene vil også se etter geologiske «hot spots» hvor havvann kan komme til overflaten.

• ESA JUICE (Jupiter Icy Moons Explorer): Selv om JUICE primært fokuserer på Ganymedes og Callisto, vil den også observere Europa og bidra til forståelsen av ismåner og deres hav.

• Fremtidige landings- og boreroboter: Det planlegges konsepter for landingsfartøy som kan bore gjennom isen og hente prøver fra det underjordiske havet, noe som ville være det mest direkte forsøket på å finne liv utenfor jorden.

Sider: 1 2